Derfor ble det ingen plastavtale

Da forhandlingene i Busan i desember 2024 strandet uten enighet, ble 184 land nødt til å møtes igjen – denne gangen i Genève, for ti nye dager med forhandlinger. Mesteparten av tiden ble brukt i såkalte «kontaktgrupper» – altså mindre formelle møter uten oversettelse, fotografering eller opptak, nettopp for å gi rom for åpen uenighet mellom landene. Der ble det gjennomført tidkrevende og detaljstyrte forhandlinger, der landene gjentok sine posisjoner uten å komme særlig videre. Tekstutkastene vokste – ikke i enighet, men i antall klammer, som er et uttrykk for punktene landene ikke er enige om. 

Les videre for å lære mer om hvilke problemstillinger landene strides over.

Da møtet gikk mot slutten, strakk rett og slett ikke tiden til for å forhandle om nøkkeltemaene: plastproduksjon, plastprodukter, finansiering og om det i framtiden skal være mulig å stemme på Conference of Parties (CoP). 

Hvorfor ble det ingen plastavtale i Genève?

Møtelederen, Luis Vayas, fremla 13. august et nytt utkast til avtaletekst basert på innspill fra såkalte kontaktgrupper og andre delegasjoner, i et forsøk på å dra en avtale i land. Dette utkastet ble imidlertid møtt med stor misnøye fra flere hold, da det manglet klare, juridisk bindende forpliktelser — blant annet ble det ikke innført noen begrensning på plastproduksjon, og kjemikalier i plastprodukter ble heller ikke regulert. Hovedfokuset var i stedet på frivillige nasjonale tiltak innen forbedret design, økt gjenbruk, resirkulering og håndtering av avfall.

Flere land og miljøorganisasjoner avviste utkastet som for svakt og ubalansert — det ble fremstilt som en avtale som «bare fokuserer på avfall og resirkulering» uten å gå til kjerneproblematikken: plastproduksjon og skadevirkninger.

Se bildene fra fellesmøtet der det ble tydelig at forhandlingene ville ende uten en global plastavtale:

Et knapt døgn senere, grytidlig fredag 15. august, la Vayas frem et revidert tekstutkast etter en intensiv runde med omfattende konsultasjoner. Utkastet ble presentert like før fellesmøtet gjenopptok tidlig fredag morgen.

Utkastet forsøkte å bygge bro mellom to dominerende grupper:

• Høy-ambisjonskoalisjonen, ledet av Norge og Rwanda, som ønsket klare forpliktelser om kutt i plastproduksjon, fjerning av problematiske kjemikalier og gjenbruk.
• Olje- og gassprodusenter, bestående av blant annet USA og Saudi-Arabia, som ønsket at avtalen primært skulle fokusere på avfallshåndtering og resirkulering uten bindende produksjonsbegrensninger.

Til tross for innsatsen, møtte utkastet skarp kritikk:

• Ambisiøse land og miljøvernere slo fast at utkastet var for kompromissvillig. De påpekte at det ikke omfattet verken utfasing av plastprodukter eller konkrete krav til produktdesign. I tillegg mente de at utkastet manglet krav om klare forpliktelser fra landene, som etterlot avtalen uimplementerbar og ineffektiv.
• Andre delegater karakteriserte det som en «middels løsning» – verken god nok for de ambisiøse eller smal nok for oljegruppene.

Hvorfor ser noen dette som en seier?

Selv om de fleste utålmodig venter på en ambisiøs, global og juridisk bindende plastavtale, kunne landene i Genève ha valgt å samle seg om «minste felles multiplum» – altså en svært svak avtale basert kun på de få punktene alle kunne enes om. Det gjorde de ikke. Landene ble altså ikke enige bare for enighetens skyld – og nettopp det ser mange som en seier. Det stilles spørsmål ved om et slikt kompromiss ikke ville oppfylt mandatet til forhandlingene.

Må alle landene være enige?

Skal avtalen vedtas ved konsensus – altså at alle land må være enige – er det vanskelig å se hvordan de såkalte «harde linjene» kan forenes. Norge har gjort det klart at de ikke vil bidra med finansiering dersom avtalen ikke blir ambisiøs nok, mens flere utviklingsland på sin side sier de ikke kan godta ambisiøse tiltak uten garanti for tilstrekkelig finansiering. Høna og egget, med andre ord.

Kravet om konsensus er viktig for mange land, ikke bare for dem som ønsker en sterk plastavtale. Dersom enighet viser seg umulig, kan alternativet bli at de landene som deler ambisjonsnivå, går sammen om en egen avtale som de mener oppfyller mandatet.

Er det håp?

Nye forhandlinger vil komme – i form av INC-5.3, den tredje delen av det femte møtet (som i praksis blir det syvende). Hvor og når dette skjer er ennå ikke bestemt. Flere land har allerede understreket at man ikke kan gjenta de samme prosessene og samtidig forvente et annet resultat. Hvordan neste runde legges opp, blir derfor helt avgjørende.