De små ting

Vissent tørt løv har satt seg fast i håret hennes. Det er sikkert fjorårets blader fra rogna som ruver over barlinden. Den er visst giftig. Barlinden altså, og akkurat denne minner mer om en busk enn et tre. Liggende under denne giftbusken spør jeg henne. Hun trekker pusten dypt før hun svarer.

«Det er jo veldig kjedelig da.»

Spørsmålet var hva hun syns om å plukke de bittesmå plastbitene som dominerer Sørlandskysten. Kjedelig var svaret, og jeg er ikke det minste overrasket. For det er kjedelig. Likevel trekker jeg på smilebåndet. Hun er i alle fall ærlig. Hilde som hun heter.

Plastbitene har grodd fast i vegetasjonen, som om naturen liksom skal dekke over menneskenes feil. Forsiktig rikker jeg plasten løs for å gjøre så lite skade på naturen som mulig. Selv er jeg litt bekymret for at naturen skal gjøre skade på meg. Den giftige busken føles farlig nær. Hilde ser ikke ut til å være bekymret. Hun er mer bekymret for at de små plastbitene skal ende opp i små fuglemager. Det er gjerne de små tingene som ender opp der.

Velkommen til Sørlandet
Vi kravler ut fra busken og spaserer mot et område som er kjent for å samle mye søppel, et såkalt akkumuleringsområde. Det er registrert 2000 slike områder i Norge, og de dukker opp langs hele kysten. Fra sør til nord. I nord er områdene fylt opp med store gjenstander, gjerne plastflasker, fiskegarn, bøyer eller trålposer. Slik er det ikke på Sørlandet.

Hilde peker på området som er registrert som akkumuleringsområdet. Det var ikke det jeg hadde ventet meg. Det ser ikke så fryktelig forsøplet ut, men ved nærmere øyesyn ser jeg at hele grunnen er infiltrert av små plastbiter.

«Småsøppel, småsøppel» synger jeg mens jeg starter plukkingen. «Dette er jo stor søppel sammenliknet med det som finnes i Tvedestrand» utbryter Hilde. «Sånn søppel» sier hun og viser meg en plastbit på størrelse med en femkroning. «Det er sånn som er gøy» ler hun ironisk. «Velkommen til Sørlandet.»

Vi setter oss ned og her kan vi bli sittende lenge, for det er nok søppel å ta av.

«Det kan være greit å sitte ned for det kan bli hardt for ryggen» sier Hilde.

I Rydd i tide-programmet er det søppel som er over 2,5 centimeter som skal ryddes. Årsaken til begrensningen er for å sikre effektivitet og at så mye søppel som mulig blir plukket med de midlene og tiden man har til rådighet. Utfordringen kommer når mesteparten av søpla ikke er stort større en 2,5 centimeter, og sjeldent over 10 centimeter.

Norges minst forsøplede kyst, eller bare der søpla er minst?
Tall fra Rydd i tide i perioden 2021-2023 viser at Agder har den laveste tettheten av søppel, hvis du måler i antall kilo per kilometer. Møre og Romsdal har eksempelvis over sju ganger mer søppel per kilometer målt i antall kilo i forhold til Agder.

Det burde jo i seg selv være en gladsak, men når vi ser nærmere på årsakene bak handler det ikke om at det er mindre forsøpling i Agder. Søpla er bare mindre enn andre steder, men antall gjenstander er likevel stor. Det gjør ryddejobben svært tidkrevende.

Hvorfor det er slik finnes det lite forskning på. Vi kan anta at en av årsakene er at kildene er ulike i nord og i sør. I Troms og Finnmark er eksempelvis 86 prosent av avfallet målt i vekt relatert til maritim næring. I Agder og Oslofjorden er denne prosentandelen på om lag 20 prosent.

Avfall fra maritime næringer, slik som fiskeri og akvakultur, er ofte tungt. Trålkuler, bøyer, trosser og trålposer er dominerende i nord. Avfall fra maritime kilder er langt fra fraværende i sør, men den er mindre, slik som avkapp av tau eller såkalt dollyrope. Dette kan skyldes andre type fiskerier i sør enn i nord. I tillegg har Agder og Oslofjorden større befolkningstetthet og antakelig flere landbaserte kilder.

Plastposepengene
Hilde og resten av gjengen i Natur Norge tar meg med til et område de ryddet i vinter. Jeg blir målløs. Kun noen måneder har gått, men i fjæra flyter det med ny søppel. En plastpose fra en butikk i Svolvær i Lofoten er noe av det største vi finner den dagen. I tillegg til ti ballonger, en felg og hundrevis av små uidentifiserbare plastbiter.

Vi får jo håpe at noen har betalt noen kroner for den plastposen, tenker jeg. Det er nemlig pengene fra plastposene som finansierer profesjonell opprydding av marin forsøpling i Norge, gjennom Handelens Miljøfond.

«Hvor mye søppel får jeg ryddet får jeg for tre kroner da, Hilde?» spør jeg med et smil om munnen. Hun legger hodet bakover og ler. «Det er ikke mye, du. En halv plastpose kanskje?»
«Finner dere mange plasposer da?» spør jeg undrende. «Nei» sier hun mens hun rister på hodet.

Plastposer er ikke et veldig stort problem i norsk natur. Stort sett brukes de om igjen i avfallshåndteringen. Internasjonalt er dette bildet et helt annet. Forebygging av forsøpling er dog ikke den eneste grunnen til at plastposene bør fases ut. Produksjon og brenning av plast har store klimagassutslipp, og antas å øke drastisk de kommende årene.

Nordmenn bruker fremdeles mange plastposer, faktisk 574 millioner stykker i 2023. Heldigvis har vi blitt mye bedre. I 2016 lå dette tallet på 888 millioner. Målet er å komme ned på 40 stykker per person. Derfor gikk kontingenten per plastpose opp 1. mai. Dyrere poser funker. Vi har blitt bedre til å bruke handlenett.

Det er ikke så mange jobber hvor man sikter mot å bli arbeidsledig, men profesjonell strandrydding er en av dem. Målet er å redusere og forebygge at plast havner i havet, slik at arbeidet kan fases ut. Det er fremdeles et langt lerret å bleke. I mellomtiden brukes plastposepengene altså til å rydde opp i plast og annet søppel langs kysten av Norge.

Tilbake på land veier Hilde og resten av mannskapet i Natur Norge dagens fangst. 135 kilo viser vekta. Tyngde tilsvarende to voksne mennesker målt i små plastbiter. Det må vi si oss fornøyd med.

Kilder:
Marin forsøpling i norske fylker
Handelens Miljøfond