Merraflerrahålet og andre geologiske fenomener

Sjøvannet utenfor svaberget ser ut som kakao. Vi ser det kanskje ikke i dagslyset, men hvis solen hadde vært skrudd av et øyeblikk, ville vi sett sjøen lyse opp. Det som ligner kakao, er selvlysende alger, bedre kjent som morild.

I jettegrytene flyter en brukt sprøyte sammen med et sepiaskall fra en blekksprut. De store hullene i svabergene fungerer som en geologisk morter, hvor mini-økosystemer med alger og plankton blomstrer. Og små biter med søppel ligger blant dem.

Vi står midt i Norges første UNESCO globale geopark, Gea Norvegica. Fjellformasjonene, steinene og svabergene her er mange hundre millioner år gamle. Det er lett å glemme dette når man trasker rundt på svabergene, men det er fascinerende å vite at det en gang var stor vulkansk aktivitet rett under føttene våre. Nå er vi her for å plukke plast og annet søppel sammen med kystrenovatørene i geoparken.

Geologen Bjørn møter oss med et bredt smil og ikledd selvlysende arbeidsklær. Han leder oss gjennom busker og kratt til ryddeområdet, et juv. Nede i juvet ligger det bøtter og spann med søppel. Og ja, akkurat disse ordene er ikke tilfeldig valgt, men mer om det senere.

"Vet du hva dette området heter?" spør Bjørn og grøsser før han svarer på sitt eget spørsmål: "Merraflerrahålet," ler han hjertelig.

Opp fra juvet kravler dansken Johannes, smilende fra øre til øre. Et smil jeg kjenner igjen. Johannes har nemlig lang erfaring som kystrenovatør i Rydd i tide-programmet, både hos geoparken og hos NovuMare. Han har ryddet fra Agder i sør til Finnmark i nord, og nå også i Oslofjorden.

Bjørn peker mot juvet Johannes nettopp har tittet opp fra. "Ser du sprekken som går langs fjellet der?" spør han. "Der er det rasfare. Vi har derfor utsatt å rydde her," forteller Bjørn videre.

Det er godt vi har erfarne geologer i Rydd i tide-programmet, for mange av oss ville nok ikke lagt merke til sprekken i det hele tatt og begynt å rydde uten hjelm. Men med hardplast på hodet sniker vi oss ned i sprekken mens vi unngår den mest utsatte delen av klippen, ekstra oppmerksomme på om det kommer lyder fra fjellet.

Synes du navnet på området var litt udelikat? Vel, innholdet i juvet er enda verre. Kjøleskap, komfyrer, en snurredass, plastkasser, isoporkasser og... bøtter og spann. Titalls bøtter og spann.

Redaksjonen i Rydd i tide klør seg i hodet. Er det søppelspann? Krabbekokere?

"Dette må jo være de gamle møkkaspanna til Hydro-hyttene!" sier Bjørn og ler. Vi andre stemmer i. Dritmorsomt. Bokstavelig talt.

Det er sjeldent vi blir overrasket over søppelfunn. Vi trodde vi hadde sett det meste, men dette var jammen meg en ny type avfallsfraksjon.

Det mange tiår gamle søppelet får oss til å riste på hodet og tenke: "Hva tenkte de på før i tiden?" Det virker så åpenbart nå at det var en dårlig idé å kaste søppel i naturen eller havet.

Så kan vi undre oss: Hva kommer fremtidens mennesker til å tenke om oss? Vil fremtidens arkeologer grave frem gamle fiskekasser og møkkaspann og skrive avhandlinger om de primitive menneskene i oljealderen som ikke visste hvordan de skulle håndtere avfallet sitt?

Eller vil fremtidens geologer se forsteinet søppel som en del av fjellformasjonene, som en årring i en trestubbe?

La oss håpe vi klarer å rydde i tide.