Monstervikene

Etter tre avlyste forsøk på å gå på utsiden av Øygarden for befaring er vi der endelig, en solblank midtsommerdag. Havet ligger nesten blankt utenfor, med noen runde dønninger som ruller søvnig innover og minner om vinden som stod på litt tidligere i uken.

Denne gangen klaffet det endelig, og båtturen med den spreke arbeidsbåten fra Nordåsvannet er unnagjort på en behagelig halvtime. Etter klokken to må vi tilbake, for vinden skal ta seg opp, og med storhavet rett utenfor kan det fort bli røff sjø og ta mye lengre tid tilbake i havn.

Vi er på befaring av et overvåkingsområde, ett av de mange områdene langs kysten som nå skal følges litt ekstra godt opp i overvåkingsprogrammet til Rydd i tide.

Steder som denne kløften vi nå besøker i Øygarden fanger mer marint avfall enn områdene rundt, og går også under populære navn som rekviker, vrakviker, akkumuleringsområder eller hotspots. Slike viker var tidligere en kilde til ressurser som havet kunne finne på å bringe hit til våre kyster.

Monstervikene blir til
I moderne tid er mye av det som reker i sjøen laget av plast, som ikke råtner. Dermed har søppel hopet seg opp i rekvikene, blandet med både rekved og tang som fortsatte å komme.

Etter femti år med bruk og kast av plast i det daglige ser vi nå såkalt plastjord i mange områder der plast har fått ligge. Når tangen råtner og blir til jord blir den liggende under og mellom plastflak og tau, og blir ikke skylt tilbake på havet om vinteren. Dette fører til et stadig tykkere lag jord med plast, har forskning vist. Kaotisk og lagvis finner vi plasten dypt nedover i det nye jordsmonnet. Plastavfallet gir en solid beskyttelse mot utvasking og bølgeslag under vinterstormene.

Resultatet er blitt næringsrik jord og lag på lag med gammel plast nederst og ny plast i topplaget.Ny vegetasjon får fotfeste på det som før var skrinne svaberg.

Mange steder stikker knuste baljer, taustumper og flasker opp av gresset, og det knaser under føttene når man går.

Monstervikene oppdages
Folkebevegelsen med strandrydding for alle og enhver begynte for noen tiår siden, og det var i starten flere historier om ekstreme rekviker, såkalte monsterviker, der det ble fjernet titalls kubikkmeter og mange tonn plast fra samme sted.

Mediene fikk øynene opp for det fargerike og grusomt deilige kaoset, og ryddesaken skjøt ytterligere fart etter at en gåsenebbhval med magen full av plast strandet i Øygarden i 2017. Plast ble uglesett og bekymringen for plast i mennesker og dyr ble allemannseie.

Alle ville rydde en «skikkelig ille vik», men etter hvert var det lengre mellom de grusomme synene, som også var utrolig tilfredsstillende å rydde opp i.

Vi rydder norskekysten
Stadig mer av norskekysten ryddes under tilrettelegging for frivillighet gjennom ulike tilskuddsordninger. Profesjonell rydding finansiert av plastposekroner videreføres også gjennom Rydd i tide. Innen 2028 skal 70 prosent av Norges kyst være ryddet minst én gang.

Områder som er klassifisert som monsterviker vil kanskje også få en ny runde med opprydding, mens nye områder finnes og ryddes for første gang.

Dette kan vi lære av, om hvor mye nytt som kommer inn hvert år, og hvordan monsterviker oppfører seg under pågående rydding.

Ryddernes dilemma
Viken vi besøker på utsiden av Øygarden er en slik monstervik, og denne skal ryddes flere ganger årlig i fem år- minst. Her lemper vintersjøen fortsatt avfallet langt opp på land og inn en smal kløft, der det blir liggende hvis ingen rydder, eller forsøplingen tar slutt.

Skal vi grave? Hva med den lille seljebusken der? Må den ofres for å få vekk lagene med plast og mikroplast i jorden under? Skal vi fylle sekkene med 50/50 jord mikroplast? Nei, ikke grav, og ikke fyll sekken med mer jord enn plast.

Men når femti år med plastsamling har blandet seg med jord er det mye som ikke ligger pent på overflaten, og ikke lar oss følge boken som beskriver hvordan ryddingen egentlig skal foregå, punkt for punkt.

Et dilemma er: hva gjør man når man ikke kan fjerne mer plast uten å fjerne vegetasjonen som trives i den næringsrike plastjorden også? Hvor sårbar er denne vegetasjonen- egentlig?

Regler og praksis
Regelen er at profesjonelle ryddere kun skal samle søppel fra overflaten, og ikke grave. Det vil si, kan du trekke noe rett ut av jorden, så ta det bort, men ikke røsk og grav opp under gress og busker for å komme til den stygge plastlasagnen som ligger der.

Det er flere grunner til å rydde litt skånsomt:

Kysten er lang, og tiden er kort. Skal vi gjøre en avveining og prioritere å få bort så mye av det store avfallet som mulig? Å rydde mikroplast og ørsmå taustumper fra nedi en haug med jord er en oppgave vi ikke har råd til å prioritere for øyeblikket.

Den store plasten blir etter hvert mikroplast også, så forebygg og fjern store gjenstander først som sist. En liter plast kan bli til 10¹⁵ partikler mikroplast (eller en million milliarder). Kan man spade opp mikroplast så gjør det, men plukking bit for bit monner ikke.

Jordsmonnet er kanskje dannet kunstig på grunn av plasten, men det er også et nytt økosystem med planter og dyr som lever der nå. Hvis vi graver det vekk vil det kunne drepe livet som har etablert seg, før dyrene har en sjanse til å flytte på seg.

Forlat derfor området og naturen så pen og ryddig som du klarer, og vurder om vegetasjonen vil klare å dekke over sporene dine i løpet av vekstsesongen, eller du kanskje gjør mer skade enn nytte med å fjerne absolutt all plasten i jordsmonnet.

Tiden leger alle sår
Mange steder ser vi at når den kunstige armeringen av plastavfall fjernes fra overflaten trekker jordsmonnet seg tilbake litt etter litt, og over tid dukker mer plast opp og kan enkelt fjernes. Kanskje naturen vil bidra til å gjenopprette balansen selv, bare vi gir den en dytt i rett retning og bidrar til å holde overflaten ryddet?

En siste sak, som ikke er like synlig eller kjent, men som er en viktig følge av plast i naturen: Jorden der plasten har samlet seg opp over tid er full av miljøgifter. En del av det vi måler i plastjord er tilsetningsstoffer som kommer direkte fra plasten, som tungmetaller (bly) og mykgjørere (ftalater), men også rester av olje med miljøgiftene PAH’er, som kan ha drevet i land i eller på oljekanner, eller som en oljefilm eller klumper av råolje.

Gi det tid:
«The dose makes the poison», heter det. Og «the solution to pollution is dilution». Begge deler peker på at det er bedre å la forurensning som ligger urørlig i jorden vaskes ut langsomt, enn grave og rote opp i det og frisette alt på en gang.

Langs kysten er det antakelig hundre på tusener av slike områder med mange tusen kubikkmeter plastjord med høye nivåer av miljøgifter. Hva skjer om vi graver ut alle disse? Hvor skal vi gjøre av de store mengdene forurenset jord?

Deponier er mangelvare, og svært dyre. Vi må først kartlegge mengdene og konsekvensene ved å rydde versus å la det ligge, og deretter ta en avgjørelse basert på kunnskap og risikovurdering. La oss i hvert fall ikke spre all den oppsamlede skiten uten tanke for akutte effekter, både på rydderne, og livet i monstervikene

Lærer av oppryddingen
Ryddeprogrammet Rydd i tide og overvåkningen vi nå gjennomfører forsøker å gi svar på hvor mye plast som faktisk lander langs kysten vår hvert år. Vi kan lære mer om hvilke monsterviker som vil kreve rydding årlig for å holde seg fine, og hvilke som må ryddes hvert andre eller hvert femte år for å unngå samme kaostilstander som de vi så rundt 2020.

Samtidig håper vi at oppmerksomheten om konsekvenser av plast på avveie gjør at vi bruker plast smartere og på sikt ikke lar den slippe ut av syne på samme uansvarlige vis som vi har fått for vane de siste femti årene, men får brukt det solide plastmaterialet igjen på måter som tjener både oss og naturen.

Kilder:
Rapid Landscape Changes in Plastic Bays Along the Norwegian Coastline