Telefon begynner å spille en så vidt hørbar melodi, og vekker meg ut av drømmene. Jeg myser mot klokka, den er 4. Noen minutter senere er jeg i kjøkkenet, jeg smører noen brødskiver, og gjør klar kaffetrakter. Spiser noen skiver hjemmebakt brød mens jeg skummer gjennom nettavisene, tar en rask titt på værmeldingen og sjekker Marine traffic for å oppdateres på været, og for å se om noen har stått opp enda tidligere enn meg for å komme seg ut på feltet.
Garnene ble satt ut i går kveld etter å ha vært på hekken i nesten en uke på grunn av kraftig uvær som har herjet Finnmarkskysten. Når det er stengte veier, strømbrudd og langt mellom dagene det er mulig å komme seg på havet, kan det tære på humøret. Mon tro om vi satte garnene på rett plass. Vanskelig å si. Når det har vært uvær så lenge mister man litt oversikten over hvor fisken forflytter seg.
Det er kaldt ute, men nesten ingen vind, typisk for sørlig vind. Det skal blåse opptil 12 m/s sørlig i dag. Ofte kan det bli 15, ja kanskje 18, og sørlig vær merkes ikke inne i havna. Sørlig vær er oppholdsvær, ja til og med sol og pent vær, men kan være tøft nok i en liten sjark ute på Laksefjorden.
Jeg trår over rekka, og ser en bil stoppe på parkeringsplassen. Min kollega og sønn som samfisker torskekvota si med meg kommer nedover brygga og begynner å gjøre klart for å kaste fortøyningstamper og landstrømskabel på land.
Noen minutter senere siger båten ut fra havna, og jeg setter meg godt til rette i stolen. Jeg skjenker kaffe i koppene, og nyter turen utover Kjøllefjorden.
Den beste følelsen, varm, god kaffe, flott utsikt, litt spenning i kroppen, hva blir fangsten i dag?
Vi snakker litt, noen fangstresultater fra gårsdagen blir kommentert, på radioen spilles det rolige poplåter. For noen tiår siden ville man kunne lytte til prat mellom fiskerne på VHF radioen, i dag går det på mobil, det er stille på VHF’en.
Jeg har nå en 9 meters (31 fot) cleopatrasjark bygget på Island. Jeg trappet drifta ned i fjor, solgte den romslige gode 11 meters aluminiumsjarken “Varfjell” og byttet den ut med en lett liten “plastbalje”. Med så mange kulingsdager denne vinteren har savnet etter den nesten 40 tonn tunge “Varfjell” vært stort, men man tilpasser seg jo til det meste.
På turen ut møter vi en stor snurrevadbåt på tur inn til levering. I lasterommet har de en dagsfangst på nivå med hele torskekvota som jeg er tildelt i år! Men sånn er det, rederen har handlet kvoter for mange titalls millioner for å forsvare å bygge en 40 meters moderne fiskebåt som gir arbeide til 15-16 mann fordelt på to skift i turnus samt leveranse av fersk fisk som gir arbeide til fiskeindustrien. Et titalls andre båter er også på tur ut.
Juksaflåten er litt forsiktig, noen velger å bli ved kai, sørlig liten kuling er litt for mye for de minste. Det er garnbåter, og noen linebåter. De minste så vidt over 8 meter, de største rundt 11. De fleste juksabåtene er enefiskere, mens garnbåten gjerne har 2-, og noen 3 mann ombord.
En time etter at vi forlot flytebrygga ser jeg merkebøya, eller stauren som vi sier. Det blåser friskt fra sør, greit vær, men ca 12 m/s og 7-8 minusgrader er friskt nok. Min kollega er allerede ute på dekk å gjør klart.
Jeg setter føttene i støvlene, drar på meg oljebukse og setter autopilot i work-funksjon. Stauren blir tatt over rekka, en ny arbeidsdag er i gang.
Godt fiske gir godt humør selv om båten slingrer, og sjødrevs blåser i ansiktet. Det kjennes i armer og skuldre når siste garnet er dratt. Jeg spyler oljeklær fri for blod og går inn i styrehuset. Kjører båten i posisjon, åpner døra og gir beskjed, så settes garnlenken ut igjen. 4 lenker, 15 garn i hver lenke 60 totalt. Når siste lenka er satt ut, settes kursen mot havna.
På dekk blir det vasket og ryddet. Jeg går i gang med “kontorarbeidet”. Bruket meldes inn - elektronisk - enkelt. Noen få tastetrykk når alt virker som det skal. Så er det innmelding av fangst. Vi diskuterer hvor mange kilo det er kommet i lasterommet. 2700 kg mener min sønn. Ei kveite er 12 kg mener jeg. Ca 20 kg sei. Hva med rødspette? Ca 10 kg. Båten hopper og danser mens vi sakte beveger oss inn mot land. Vinden har økt på, som forventet. Kaffekoppen havner på dørken, og mobiltelefon reddes i siste sekund.
En sms til kona om forventet ankomst hjem og en oppdatering av dagens fangst blir besvart med tommel opp og et hjerte <3
Enda en gang kommer godfølelsen, man kjenner at man trives, vil ikke bytte tilbake til kontoret igjen der jeg satt i nesten 10 år. Tror det handler om frihetsfølelsen, det å mestre, fangsten, adrenalinkicket når garnene er full av fisk, eller når det blåser opp. Spenning og fysisk slit gir oss ofte godfølelsen. Vi trenger ikke gå på treningsstudio, dra på jakt og hoppe fallskjerm for å få endorfin- og adrenalinkick, vi får det litt hver dag.
En time senere er vi ved fiskemottaket. Kar etter kar heises opp, trucken forsvinner inn porten med karene og tipper de i brya, et stort kar med vann derfra går den til sløyelinja der hoder kappes av, og innmat tas ut, rogn i en tønne, lever i en annen. Nyvaskede kar med is i bunnen heises ombord igjen, mens det diskuteres livlig med kranføreren på kaia. “Vi sees i morra”, er det siste vi hører når vi bakker fra kai og siger bort til sjarkhavna.
Akkurat i det vi har fortøyd båten i flytebrygga og stoppet motoren plinger det i telefon. Den elektroniske veieseddelen fra fiskemottaket kommer inn på en app på telefon. Kalde fingre plundrer med å få tatt fingeravtrykket sånn at appen åpnes, men så er resultatet av dagen klart. Det ble 2750 kg torsk. En bra dag. Vi skal ha opp 70 tonn torsk før sesongen er over. Vi ligger litt etter skjema, og neste dag må garnene dras opp igjen, det melder ny storm igjen, bli nok en friperiode å gå å vente på bedre vær.
Jeg tar med hovedingrediensen til dagens middag, en seifilet, søppelposen og den tomme kaffekanna med og går på brygga, en siste sjekk at ingenting er avglemt. Et dag på havet - et sjøvær - er over.