Plast ble for alvor tatt i bruk i Norge på 50-tallet. Siden har bruken vokst eksponentielt. I dag bruker vi mer enn 50 ganger så mye plast som vi gjorde den gangen. I fiskeri finnes plast blant annet i redskapen, i arbeidsklærne og i fiskekassene, og med økt bruk følger økt forsøplingsrisiko. Noe har likevel blitt bedre. Måten vi håndterer avfallet vårt på.
Det skyller stadig inn fiskerirelatert plastavfall på norske strender. Er det bare gamle synder, eller kastes avkapp på havet også i dag?
Før ble havet brukt som en søppelkasse. Kloakk gikk rett ut i fjorden, og det samme gjorde mye av gjenstandene vi ikke lenger kunne bruke. Siden den gang har avfallet vårt blitt håndtert stadig bedre. Fra havet som søppelkasse til deponi, til forbrenning og nå i stadig økende grad, gjenvinning.
Betyr det da at havet er fritt for plastavfall?
Svaret er helt klart nei, og det er det to viktige grunner til.
1. Plast har veldig lang nedbrytningstid.
Det betyr at gamle synder blir liggende i lang tid, før det etter hvert brytes ned til stadig mindre plastbiter, før de ender som mikro- og nanoplast. Med andre ord forsvinner ikke plasten, men den endrer karakter og skaper stadig nye miljøproblemer.
2. Det kastes fortsatt plast i havet
I en holdningsundersøkelse gjennomført av PWC for Fiskeridirektoratet oppgir 1 av 10 fiskere at de ikke anser tap av redskap som forsøpling. 2 av 10 anser heller ikke slitasje på redskap og utstyr som forsøpling. Det står i skarp kontrast til det faktum at garn, not og taustumper er noe av det vi finner mest av, når vi rydder langs norskekysten.
Og selv om majoriteten av fiskerne oppgir at de sjelden bidrar til at avkapp havner på sjøen, svarer 1 av 10 at de alltid eller ofte lar avkapp gå på sjøen. Mange bekker små blir en stor å, og alle de de små bitene med avkapp blir til et stort miljøproblem over tid. Det problemet er det bare fiskerne selv om kan løse ved å ta bruk ny kunnskap, bedre rutinene sine og vise nye holdninger til egen plastforsøpling.